Når barnet sier nei
Nei er ikke slutten på samtalen. Men det er heller ikke starten på en forhandling.

Fiskegratengen står på bordet. Den er gyllen på toppen, den lukter godt, og du har brukt tre kvarter på den. Barnet ser på den i ett sekund og sier: «Nei.»
Det er her det skjer. Det neste du sier, avgjør ikke om barnet spiser fiskegrateng i dag. Men det avgjør litt om det tør å prøve den neste gang.
Et nei er lov
Det første er det vanskeligste: å la nei være et gyldig svar. Ikke fordi barnet skal bestemme alt, men fordi et barn som ikke har lov til å si nei, heller ikke kan si ja av egen fri vilje. Og det er ja-et av egen fri vilje vi er ute etter.
Det hjelper å huske hvem som bestemmer hva. Du bestemmer hva som kommer på bordet. Barnet bestemmer om det vil ha, og hvor mye. Når den grensen er tydelig, er det ingenting å forhandle om, og et nei er bare et nei.
Hva et nei kan bety
Et nei ved middagsbordet er sjelden et ferdig standpunkt om fiskegrateng. Det kan bety mange ting:
- Jeg kjenner den ikke. Det vanligste. Maten er ny, eller den ser annerledes ut enn sist.
- Jeg er sliten. Etter en lang dag i barnehagen er det lite mot igjen.
- Den ser feil ut. Sausen har rent bort i potetene. Noe grønt stikker ut.
- Jeg vil bestemme noe. En treåring har ikke mange steder å bestemme, og middagsbordet er et av dem.
- Jeg er ikke sulten. Det skjer, særlig hvis ettermiddagsmaten var sen.
Ingen av disse blir borte av mas. De fleste blir mindre av ro, tid og en forelder som spiser maten selv.
Hva du kan si i stedet
Det meste av det vi sier ved bordet, sier vi av gammel vane. Her er noen bytter som har fungert for mange:
| I stedet for | Prøv |
|---|---|
| «Bare én bit, da?» | «Du trenger ikke spise den. Den kan bare ligge der.» |
| «Den er jo god.» | «Den er litt salt og litt myk. Jeg liker den.» |
| «Du har ikke smakt engang.» | «Vil du lukte på den først?» |
| «Spis opp, så får du dessert.» | Ingenting. Desserten er ikke en premie. |
| «Du er så kresen.» | «Du har ikke blitt kjent med den ennå.» |
| «Se, storesøster spiser den.» | Ingenting. Storesøster spiser den, og barnet ser det. |
| «Hvorfor liker du ikke det?» | «Hvordan kjentes den i munnen?» |
Legg merke til at flere av svarene er å si mindre. Det er ofte det vanskeligste. Men et barn som får være i fred med maten, kommer oftere tilbake til den.
Hva du kan gjøre
Gjør det nye mindre. En teskje fiskegrateng på kanten av tallerkenen er mindre skummelt enn en stor øse midt på. Barnet kan alltid få mer.

Del opp. En kokt fisk med poteter er lettere enn en grateng der alt er blandet. Fisken for seg, potetene for seg, smøret i en liten skål.
Gi en serviett. Når det er lov å spytte ut, er det tryggere å putte i munnen. Si det før middagen, ikke midt i.
Spis selv. Si noe om maten, kort og uten å selge den. «Fisken er myk i dag.» Barn hører når vi prøver å overtale dem.
Ha noe kjent på bordet. Poteter, brød, en skål med gulost i terninger. Barnet skal kunne spise seg mett uten at det nye må spises.
La det ligge. Det fins dager da det beste er å gi seg. Ikke som straff, og ikke med et sukk. Bare la det ligge, og prøv igjen på torsdag.
Når nei kommer fra et barn som pleide å spise det
Det er ekstra frustrerende når barnet plutselig sier nei til noe det spiste med glede forrige uke. Brødskive med leverpostei har gått fint i to år, og så en dag er det æsj.

Det er vanlig, og det går som regel over. Noen ganger har noe endret seg: en ny påleggsvariant, en annen brødtype, eller en skive som ble liggende i matboksen for lenge. Noen ganger er det bare en fase. Server det igjen uten å kommentere det, og la barnet få komme tilbake til det uten å tape ansikt.
Når nei er til nesten alt
Noen perioder er tyngre enn andre. Barnet sier nei til lapskaus, nei til fisk, nei til alt annet enn pasta og eple. Da er det lett å bli fanget i en runde der hver middag blir en prøve, og der både barn og voksne går inn i måltidet med skuldrene oppe.
Senk kravet enda mer. Det holder at maten står på bordet. Det holder at barnet sitter ved bordet. Lag noen middager der alle forsyner seg selv, som taco, der det er lov å bygge sin egen og la være å ta paprika. Den friheten gjør ofte at barnet tar litt mer enn du trodde.
Det kan også hjelpe å flytte det nye bort fra middagen. Smak på noe rart en lørdag formiddag, når ingen er sultne og ingenting står på spill. En sylteagurk på kjøkkenbenken er et lite eventyr. Den samme sylteagurken ved middagsbordet er en oppgave.
Når andre voksne sier noe
Besteforeldre, naboer og andre foreldre har ofte meninger. «Hos oss måtte vi spise det som sto på bordet.» Det er greit at de mener det. Du trenger ikke forsvare deg.
Det kan være nok å si: «Hos oss er det nok å smake.» Mange besteforeldre blir glade for å få en rolle, for eksempel å være den som smaker det rare først, med stort alvor.
Hvis du blir bekymret
De fleste barn som sier mye nei, spiser nok av det de liker og blir modigere med årene. Spiser barnet svært få matvarer, blir lista kortere over tid, eller er du bekymret for hvordan barnet vokser, er helsestasjonen eller fastlegen et godt sted å spørre. Det gjelder også hvis måltidene er en kamp hver dag og du ikke orker mer.
Tommel ned er også modig
I Mumse gir barnet en tommel etter hver smaking, og tommel ned gir like mye stjerne som tommel opp. Det er lov å ikke like det. Det modige var å smake.
Fiskegrateng
Kokt fisk med poteter
Lapskaus
Brødskive med leverpostei
Taco
Gulost
Eple
Sylteagurk




