Slik lager vi appene.
Hei, jeg heter Espen. Jeg lager appene i Sandkassa sammen med de to jentene våre på tre og fem. Her prøver jeg å fortelle hvordan det egentlig foregår.







Det starter nesten alltid hjemme.
Jeg har ingen lang liste med apper jeg vil lage. Ideene kommer når jeg ser noe hjemme som ikke helt fungerer.

Snirkel
Den eldste ville skrive kort til besteforeldrene, og ba oss skrive ordene på et ark så hun kunne herme etter. Det ble mange ark før det ble en app.

Rable
Hun ville tegne en prinsesse. Vi fant en på nettet, mellom reklamene, og skjermen slukket hvert minutt. Det måtte gå an å gjøre det bedre.

Pusle
Jentene elsker puslespill, men vi kan ikke ta med to kofferter med puslespill på ferie. Så jeg ville lage en slags Kindle for puslespill: 80 dyr, fra to til 63 brikker, i én iPad.

Klistre
De brukte opp omtrent én klistremerkebok i uka. På restaurant, i bilen, på flyet. Det ble dyrt. Og de hadde mange meninger om hvilke klistremerker som manglet.

Drømsle
Hver kveld: «Ett eventyr til.» Du vet hvordan det er.

Mumse
Besteforeldrene hadde gode triks for å få henne til å smake ny mat, og sa: «Dette burde du jo lage en app for.» Femåringen fant selv på hvordan appen skulle virke, og tegnet den for meg.



«Ett eventyr
til.»
Hver kveld, hos oss.

Det tar tid.
Jeg har laget apper i snart tjue år, og kona mi har vært designer minst like lenge. Likevel går de fleste ideene og kverner i hodet i ukevis før vi gjør noe med dem. Mye skjer på kveldene, når jentene har sovnet og vi endelig får snakket ferdig.
Jeg designer og utvikler. Og så må jeg rope et takk til min bedre halvdel. Hun heier, tester, og henger med jentene de gangene pappa er litt vel engasjert i å fikse alle bugsene vi nettopp har funnet, og stuper inn i Macen en halvtime.
Alt dette gjør vi ved siden av alt annet vi holder på med. Middag, barnehage, legging.




Jentene er med hele veien.
Jentene kommer med ideer hele tiden. Mange er rare, og noen skjønner vi ikke helt. Men vi prøver en del av dem likevel. Tullesidene i Klistre kommer derfra: bestemor som hardrocker, øyne på ting som ikke skal ha øyne, monstre du bygger selv, og dyr med hodet fra ett dyr og kroppen fra et annet. Mye av det de tegner, blir til figurer i appene etter hvert.


Og så tester de. I uker, noen ganger i måneder. De har vært gjennom alle de dårlige versjonene, kveld etter kveld, og ofte spilt dem ferdig før appen er ute. De er ærlige testere. Liker de ikke noe, sier de det. Eller de går og gjør noe annet, og det er enda tydeligere.
Fenger ikke en app, sletter vi den. Det har skjedd. Vi har for eksempel lenge prøvd å finne på en matteapp for en femåring, men vi har ikke knekt koden ennå.
Akkurat nå er det Klistre de spør etter, særlig tullesidene og monstrene de bygger selv. Drømsle er blitt en fast del av leggingen hos oss. Mumse har fått plass ved middagsbordet, der en ny smak gir en stjerne. Pusle blir det gjerne et brett eller to av i senga, og Rable var med på hele flyturen. Og denne måneden tester de julekalenderen i Drømsle, en hel måned før alle andre. Det er ikke så dumt å være barn hos oss i november.



Det vi ikke gjør.
Vi lager appene vi selv vil gi barna våre. Derfor er noe helt uaktuelt: abonnement, reklame, mynter, sporing, og triks som skal holde barnet i appen lenger enn det selv vil. Du betaler én gang, og så er appen din. Appene er laget på norsk fra start, ikke oversatt. De skal være rolige og koselige, ikke skumle. Og de skal lære barnet noe.
Mer om hva vi mener om apper for barnOm generativ AI.
Jeg vil heller si dette rett ut enn at du skal lure: Vi bruker generativ AI, en god del faktisk.
Jeg vet at mange er skeptiske til AI, særlig når det gjelder barn. Det skjønner jeg godt. Men vi er en liten familie som gjør dette ved siden av alt annet. Uten AI hadde det blitt langt færre apper, og de hadde tatt mye lengre tid. Jeg sparrer om ideer med den, den skriver mye av koden sammen med meg, og vi bruker den til en del av tegningene og noen av stemmene.
Der det går, gjør vi det selv. I de enkleste appene har vi lest inn stemmene selv. Men når en app trenger nesten 3 000 tegnede matvarer, hadde det rett og slett ikke blitt noen app uten hjelp.
I appene våre kjører det aldri noen AI underveis. Alt barnet ser og hører, er laget og prøvd før appen kommer ut, så barnet møter aldri noe som ingen har testet først. AI er et verktøy for meg, og jeg kvalitetssikrer det den lager.
Det jeg kan love, er at ingenting går rett fra maskinen til barnet ditt. Vi velger og retter hver tegning, og vi leser hver tekst. Hver app er prøvd på jentene våre, gang på gang, før den kommer ut. Det er vi som bestemmer hvordan appene skal være, og det er vi som står for dem.

Lyst til å lage noe med oss?
Vi vil gjerne jobbe med folk som lager ting for barn. Illustratører, forfattere, folk som leser inn, musikere. Kanskje er du på vei opp, og har lyst til å tegne, skrive eller lese inn noe til en av appene.
Jeg skal være ærlig: Vi kan ikke betale stort, og vi har aldri gjort dette før. Så jeg vet ikke helt hvordan det skal se ut. Kanskje navnet ditt i appen og her på siden, en del av det appen tjener, gratis apper, eller at vi viser fram det du lager. Kom gjerne med forslag. Vi er en raus og real gjeng, og vi hører etter.

Har du mange som følger deg?
Har du et publikum og lyst til å prøve appene med egne barn, gir vi deg dem gjerne. Og noen ekstra til dem som følger deg.
Én ting ber jeg om: Gi dem til noen som trenger det. De fleste kan kjøpe en app til 49 kroner, men ikke alle kan det. Det er dem jeg helst vil at skal få dem.
Og skriver du om appene, si gjerne at du fikk dem gratis. Ærlighet betyr mye for oss, og vi prøver å leve etter det selv.


Skriv til oss.
Takk for at du leste helt hit, og takk for at du støtter oss. Heia alle barna der ute.
Skriv til meg på espen@sandpapir.no, så kommer det rett til meg. Vil du nå oss begge, skriv til hello@sandpapir.no.
Hilsen oss fire i Sandpapir,
Espen, Sigrid, Astrid og Lise-Mari