Hvor mange ganger
Ofte mange flere enn vi tror. Og de fleste av oss gir opp lenge før barnet gjør det.

Åtte til femten. Det er tallet som går igjen når fagfolk snakker om hvor mange ganger et barn må møte en ny mat før den føles kjent. Noen barn trenger færre. Noen trenger tjue, eller flere.
Det er mye. Og det er nok derfor så mange foreldre gir opp etter tre–fem forsøk. Barnet sa nei på mandag, nei på torsdag og nei igjen uka etter. Da er det lett å konkludere: hun liker ikke tomat. Men tre nei er ikke et svar. Det er en begynnelse.
Hvorfor så mange?
Smak er noe man lærer. Første gang et barn får en ny mat i munnen, er alt nytt på en gang: smaken, lukten, hvordan den kjennes mot tennene og tunga. Hjernen har ingenting å sammenligne med, og det ukjente er per definisjon litt utrygt.
Andre gang er litt mindre nytt. Tiende gang vet barnet hva som kommer. Det er ikke det samme som å like maten, men det er det som må til før man kan like den. Kjent kommer før godt.
Det henger også sammen med at mange barn mellom to og seks år er ekstra skeptiske til ny mat. Mer om det i Kresne barn.
Hva teller som en gang?
Her er det mange som teller for strengt. En smaking er ikke en spist porsjon. En smaking er at maten har vært i munnen.
Å slikke på en olivenbit teller. Å ha en bit rød paprika på tunga, tygge to ganger og spytte ut, teller. Å lukte og se teller ikke helt som smaking, men det er gode trinn på veien, og de gjør neste smaking lettere.
Det er også lurt å telle smakinger, ikke dager. Det skal være en liten bit, ofte, og ikke en stor porsjon i ny og ne. Når foreldre har gitt barn en liten smakebit av den samme grønnsaken hver dag i et par uker, har barna etterpå likt den bedre og spist mer av den. Bitene var små. Det var gjentakelsen som gjorde jobben.
To uker med paprika
Tenk deg at målet er rød paprika. Slik kan det se ut, uten at noen har gjort noe galt:

- Mandag. Paprikaen ligger på et fat midt på bordet. Ingen nevner den. Barnet ser på den.
- Tirsdag. Du spiser en stav og sier at den knaser. Barnet sier «æsj» uten å ha smakt.
- Onsdag. Barnet holder en stav og kjenner hvor glatt den er. Legger den fra seg.
- Torsdag. Fridag fra paprika.
- Fredag. Taco. Paprikaen står i en skål med det andre. Barnet tar en bit, tygger og spytter den ut. Det er en smaking.
- Lørdag. En stav i matpakka til turen. Den kommer hjem igjen, med ett tannmerke.
- Mandag. Barnet slikker på en stav og sier at den er søt.
- Onsdag. To biter. Den ene blir spist.
- Fredag. «Sånn passe.»
Det er fem smakinger på to uker, og en rekke trinn i mellom. Ingenting av dette er spektakulært. Hos de fleste kommer «sånn passe» og «nam» langt senere, og ikke i rett linje. Det går opp, så ned, så opp igjen. Det er sånn det skal se ut.
Når det står helt stille
Noen ganger går det uker der barnet ikke vil i nærheten av en bestemt mat. Da kan det være lurt å la den hvile litt og prøve noe som ligner. Står tomat helt fast, kan cherrytomater være en annen opplevelse enn store skiver, og tomatsuppe er noe tredje. Står brokkoli fast, kan blomkål være et skritt til siden.
Det er også lov å finne en ny vei inn. Pålegg er undervurdert. Brødskive med kaviar er salt og rosa, og for noen barn er det den første fisken de liker. Brødskive med makrell i tomat kan være neste steg, fordi tomatsausen gjør fisken søtere og mer kjent.
Det som holder deg i gang
Det er ikke barnet som gir opp først. Det er oss. Det er vi som står i butikken og tenker at det er bortkastet å kjøpe mango en gang til, når den forrige havnet i søpla.
Et par ting som hjelper:
Kjøp lite. Én mango, ikke tre. En liten kurv blåbær. Da gjør det mindre om det blir liggende.
Del med barnet. Det trenger ikke være egen porsjon. En bit fra din tallerken er en smaking, og mye mindre dramatisk.
Skriv det ned. Det høres kjedelig ut, men det er lett å glemme at barnet faktisk slikket på paprikaen forrige tirsdag. En strek på et ark på kjøleskapet gjør det synlig at det går framover, også når det føles som det står stille.
Ikke tell det som tap. Et nei i dag er ikke det samme som et nei for alltid. Det er bare et nei i dag.
Noen mat blir aldri favoritt
Det er også verdt å si: selv etter femten smakinger er det ikke sikkert barnet liker maten. Voksne har også ting de ikke liker. Målet er ikke at barnet skal elske oliven. Målet er at oliven ikke er skummelt, og at barnet vet at det kan smake noe nytt uten at verden går under.

Det er derfor det er motet som skal roses. Smaken kan ikke barnet bestemme. Om det tør, kan det.
Hvis du blir bekymret
Spiser barnet svært få matvarer, og blir det færre heller enn flere over tid, eller er du bekymret for hvordan barnet vokser, er det lurt å snakke med helsestasjonen eller fastlegen. Det er ikke å gi opp. Det er å få hjelp med noe som kan være tyngre enn vanlig.
Fem stjerner
I Mumse teller vi smakinger, ikke spiste porsjoner. Hver mat på hylla har fem stjerneplasser, én for hver smaking, og den femte gjør maten til gullmat. Det er ikke femten. Men det er et sted å begynne, og etter gullmaten kan barnet smake videre.
Rød paprika
Tomat
Brokkoli
Oliven
Mango
Blåbær
Brødskive med kaviar
Brødskive med makrell i tomat




